- Denne teksten ble publisert i Bergens Tidende 13. mai 2012. Bakgrunnen for innlegget var en kommentar av Morten Strøksnes titulert «Krise. Psykiatri«, som ble besvart av legevikar Sverre Litleskare i kronikken «Krise. Maksimering», hvorpå Strøksnes kritiserte Litleskare i et rabulistisk og demagogisk tilsvar titulert «Krisen i psykiatrien».
Morten Strøksnes begår nærmest karakterdrap av lege Sverre Litleskare i BT 09.05.12, og beskylder Litleskare for å være uvitenskapelig og «lukke øynene for fakta». Men hvor vitenskapelig basert er påstandene Strøksnes selv fremsetter?
Mens Strøksnes hoverende ber Litleskare «publisere sin dokumentasjon i et internasjonalt tidsskrift», evner ikke Strøksnes selv presentere empiri som underbygger hans argumenter, men viser bare til «erfarne psykiatere» og «enere innen faget» som psykologen Irving Kirsch.
Det stemmer ikke, som fremsatt av Strøksnes, at Kirsch har «gått gjennom alle vitenskapelige undersøkelser» på antidepressiv behandling. Kirsch har konsentrert sine analyser rundt kun fire ulike antidepressiva (paroxetine, fluoxetine, nefazodone og venlafaxine) og har funnet at disse har mindre effekt i behandlingen av depresjon enn tidligere antatt. Dette skyldes hovedsakelig det vi kaller publikasjonsfeil – mens legemiddelindustrien er nøye med å publisere positive resultater i internasjonale vitenskapelig tidsskrift, publiserer de ikke negative resultater. Effekten av antidepressiva blir således overdrevet. Men all legemiddelforskning skal meldes inn til myndighetsorgan, som FDA i USA og Statens legemiddelverk i Norge. Kirsch utførte det vi kaller en meta-analyse hvor han sammenlignet effekten av antidepressiva i studier som har blitt publisert i vitenskapelige tidsskrift, med effekten fra studier som ikke har blitt publisert men bare meldt inn til myndighetsorgan. Det Kirsch fant var at det var en statistisk signifikant forskjell mellom antidepressiva og placebo, men at denne marginen var mindre enn tidligere antatt når man inkluderte ikke-publiserte studier. Det som har gjort at Kirsch har fått stor oppmerksomhet fra Strøksnes og andre, var at han konkluderte med at det ikke er en klinisk signifikant forskjell mellom antidepressiva og placebo – med andre ord at pasientene ikke har noe mer klinisk utbytte av antidepressiva sammenlignet med placebo. De faktiske, empiriske funnene til Kirsch er det i dag relativt stor faglig enighet om, men tolkningen av disse funnene er fremdeles kontroversielt. Kirsch satt en mer eller mindre vilkårlig grense for hva som skulle telle som klinisk signifikant effekt, noe han har fått mye kritikk for av fagfeller. Det er altså relativ stor grad av enighet om at det er en statistisk signifikant forskjell mellom antidepressiva og placebo, men at denne forskjellen er mindre en tidligere antatt grunnet selektiv publisering av forskningsresultater. Uenigheten består i hvilken grad antidepressiva har klinisk signifikant effekt utover placebo. Den type faglig uenighet er ikke en anomali som Strøksnes gjerne vil ha oss til å tro. Tvert i mot, faglig uenighet er vanlig innen mange områder av helsevitenskapene, og slike uenigheter er som påpekt av Litleskare en sentral drivkraft for videre vitenskapelig utvikling.
Men hva ville vi stått igjen med om vi hadde tatt Strøksnes argumentasjon for god fisk? Det ville vært interessant å vite hvilke behandlinger Strøksnes ville anbefalt for psykiske lidelser generelt og depresjon spesielt. Kirsch, som Strøksnes så blindt beundrer, anbefaler psykoterapi i stedet for antidepressiva. Men hva om vi holder psykoterapi til den samme standarden som antidepressiva? Hvis vi hadde brukt den samme vilkårlige grensen for å definere klinisk signifikant forskjell mellom placebo og psykoterapi, som Kirsch brukte for antidepressiva, ville vi måtte konkludere med at heller ikke psykoterapi er bedre enn placebo i behandlingen av depresjon. Den nederlandske psykologen Pim Cuijpers har gjort forskning som antyder at også effekten av psykoterapi er overdrevet, som for antidepressiva, grunnet dårlig forskning og selektiv publisering av positive resultater. Oppsummert psykoterapiforskning viser jevnt over at psykoterapi har like god, eller dårlig om du vil, effekt som antidepressiva. De økonomiske og intellektuelle interessekonfliktene Strøksnes korrekt påpeker finnes i legemiddelforskning, finnes også i psykoterapiforskning.
Bunnlinja er at både medikamentell og psykologisk behandling av psykiske lidelser har effekt, men denne effekten er betydelig mindre enn det som ofte påberopes. Mennesker med psykiske helseplager fortjener å få god og balansert informasjon om effekten av ulike behandlingsalternativ for psykiske lidelser for å kunne ta informerte valg om egen helse. Strøksnes tendensiøse og unyanserte fremstilling av effekten av antidepressiva tjener ingen andre enn hans egen agenda.
