Etter å ha overtatt en pasient fra BUP, ble jeg tilfeldigvis oppmerksom på at forskrift om betaling fra pasienter for poliklinisk helsehjelp i spesialisthelsetjenesten forskjellsbehandler pasienter i alderen 18-23 år avhengig av hvor de mottar helsehjelp. Pasienter som får helsehjelp i BUP slipper egenandel, mens pasienter som får helsehjelp i PHV må betale egenandel. Jeg kan ikke se hvordan denne forskjellsbehandlingen er saklig, nødvendig og forholdsmessig slik Likestillings- og diskrimineringsloven krever, og skrev et kort debattinnlegg i Aftenposten om dette.
I Forskrift om betaling fra pasienter for poliklinisk helsehjelp i spesialisthelsetjenesten § 5, bokstav f fremgår det at man ikke kan kreve egenandel for poliklinisk helsehjelp for pasienter under 18 år i psykisk helsevern og for pasienter under 23 år som får poliklinisk helsehjelp ved barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker spesifikt.
Forskriften åpner altså for en forskjellsbehandling av pasienter i alderen 18-23 år med psykiske lidelser som trenger poliklinisk behandling i psykisk helsevern avhengig av om helsehjelpen gis i psykisk helsevern for voksne (PHV) eller psykisk helsevern for barn og unge (PHVBU).
To pasienter i alderen 18-23 år med samme lidelse av samme alvorlighetsgrad og hvor man vurderer at den antatte nytten av helsehjelp er lik, vil forskjellsbehandles avhengig av hvor helsehjelpen gis. Hvis pasienten får behandling i PHV må pasienten betale egenandel, men hvis helsehjelpen gis i PHVBU slipper pasienten egenandel.
Denne forskjellsbehandlingen er trolig ikke saklig, nødvendig og forholdsmessig slik Likestillings- og diskrimineringsloven krever.
Hvis det var en systematikk i at det kun var særlig sårbare pasienter som ble tilbudt kontinuering av poliklinisk helsehjelp i PHVBU i alderen 18-23 år, mens pasienter med behov for poliklinisk behandling i spesialisthelsetjenesten som ikke ble vurdert å være særlig sårbare ble overført til PHV, kunne man kanskje ha vurdert at denne forskjellsbehandlingen var saklig, nødvendig og forholdsmessig.
Hvorvidt psykisk helsehjelp til en pasient som fyller 18 år enten overføres til PHV eller kontinueres i PHVBU er imidlertid trolig mer avhengig av vilkårlighet, som f.eks. om den aktuelle barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikken har god kapasitet eller ikke, enn av hensyn som kan sies å være saklige, nødvendige og forholdsmessige.
Forskjellsbehandlingen i krav om egenandel avhengig av hvor helsehjelpen gis synes derfor å være usaklig, unødvendig og uforholdsmessig
Pasienter i alderen 18-23 år som mottar psykisk helsehjelp i PHV bør derfor innvilges den samme retten til fritak fra egenandel som pasienter i samme alder som mottar helsehjelp i PHVBU.
