- Denne teksten ble publisert som kronikk i Dagbladet 15. april 2011 under tittelen «Voldtekt kan forebygges«
I Dagbladet den 7. april intervjues blant annet fastlege Amir Tauqir Chaudhary og advokat Celine Bache-Wiig om hvordan man best kan forebygge voldtekt. Chaudhary fremsetter at kvinner må ta mer ansvar selv, mens Bache-Wiig sier at det ikke finnes faktorer som gjør enkelte kvinner mer utsatt for overgrep enn andre.
Seksuelle overgrep og voldtekt er komplekse fenomener, og det trengs sannsynligvis intervensjoner på mange ulike områder for å forebygge slike overgrep. Det som imidlertid er sikkert er at vi må bygge på forskningsbasert kunnskap om vi skal lykkes med effektiv forebygging. I 2008 avga Voldtektsutvalget sin rapport, ”Fra ord til handling: Bekjempelse av voldtekt krever handling”. Undertittelen kunne like gjerne vært ”Bekjempelse av voldtekt krever kunnskap”, for hvordan skal man kunne handle og forebygge et fenomen hvis vi ikke har god kunnskap om det?
I den pågående debatten om voldtekt er det viktig å være klar over at såkalte overfallsvoldtekter bare utgjør en liten andel av det totale antall voldtekter i Norge hvert år. De langt fleste voldtektene begås av en person kvinnen kjenner.
Videre viser forskning at personer som har opplevd seksuelle overgrep i barndommen har en dobbelt så stor risiko for å bli utsatt for nye overgrep som ungdom og unge voksne, sammenlignet med personer som ikke har opplevd slike overgrep i barndommen. Videre vil to av tre personer som utsettes for seksuelle overgrep, enten i barndommen eller i voksen alder, oppleve å bli reviktimisert. Dessverre virker det altså å være slik at personer som opplever å bli voldtatt er ekstra utsatt for å bli utsatt for ytterligere overgrep, såkalt seksuell reviktimisering.
Hvilke faktorer kan så forklare seksuell reviktimisering? For å få sikker kunnskap om hvorfor personer som opplever overgrep er ekstra usatt for nye overgrep må vi utføre såkalte prospektive og longitudinelle forskningsprosjekter. Slike prospektive, longitudinelle studier finner gjennomgående at psykiske helseplager, som posttraumatisk stresslidelse og depresjon, som utvikler seg i etterkant av seksuelle overgrep, er særlig potente risikofaktorer for senere overgrep. Flere studier viser at slike psykiske helseplager forklarer sammenhengen mellom tidligere seksuelle overgrep og nye overgrep. I et stort nasjonalt studie av ungdom i USA fant man at ungdom som hadde posttraumatiske psykiske helseplager siste 6 måneder hadde opptil fire ganger så stor risiko for nye overgrep, sammenlignet med ungdom som ikke hadde disse psykiske helseplagene.
Posttraumatisk stresslidelse er blant annet kjennetegnet av ubehagelige, påtrengende tanker om de seksuelle overgrepene, som for eksempel mareritt, og fysiologisk hyperaktivering, som medfører et sterkt kroppslig ubehag. Mange personer med posttraumatiske plager benytter alkohol og andre rusmidler som selvmedisinering for å dempe og kontrollere disse symptomene. Økt rusgiftmisbruk for å mestre symptomene, gjør igjen disse personene ekstra utsatt for nye seksuelle overgrep.
Men det er viktig å merke seg at utstrakt bruk av alkohol og andre rusmidler ikke i seg selv er en risikofaktor for å bli voldtatt. I et studie blant 257 kvinner på høyskoler og universiteter fant man at kvinner som ikke hadde en historie med seksuelle overgrep var mindre utsatt for senere seksuelle overgrep, uavhengig av deres alkoholbruk. Men for kvinner som tidligere var blitt utsatt for overgrep var alkoholbruk derimot en sterk prediktor for senere seksuelle overgrep.
Et posttraumatisk symptom som er funnet å være en spesielt viktig risikofaktor, er såkalt emosjonell nummenhet. Emosjonell nummenhet innebærer at man har et begrenset følelsesliv, hvor man verken føler glede, sinne, tristhet eller andre affekter. Hvorfor slik emosjonell nummenhet er en risikofaktor vet vi enda ikke, men det kan tenkes at et ”avstengt” følelsesliv gjør disse personene dårligere rustet for å oppdage og forstå risikosituasjoner.
Videre finnes det også et studie som finner at noen kvinner som har blitt utsatt for tidligere seksuelle overgrep, og som sliter med posttraumatiske symptomer etter dette, bruker sex som en mestringsstrategi for å redusere og dempe negativ affekt, noe som igjen gjør disse kvinnene ekstra utsatt for å bli voldtatt på nytt.
Det er viktig å understreke at å prøve å finne ut av og forklare hvorfor kvinner som tidligere har gjennomlevd en voldtekt er ekstra utsatt for nye overgrep, på ingen måte er ment å legge skyld på kvinnene. En person som opplever seksuelle overgrep er aldri selv skyld i overgrepet. Men å forstå slike sammenhenger kan forhåpentligvis føre til effektiv forebygging av nye overgrep.
I et helt nylig publisert behandlingsstudie, som i utgangspunktet undersøkte psykologisk behandling av posttraumatisk stresslidelse og depresjon etter interpersonlig vold, fant forskerne at kvinner som responderte på behandlingen og opplevde symptomlette hadde mindre risiko for senere reviktimisering enn kvinner som ikke opplevde bedring av behandlingen. Effektiv behandling av psykiske senskader etter seksuelle overgrep kan altså potensielt vise seg å være en god måte å forebygge senere voldtekter. Men her trengs det mer metodisk god psykoterapiforskning.
Selv om ansvaret for seksuelle overgrep alltid skal plasseres hos overgriperen, er det essensielt å forsette forskningsarbeidet med å identifisere risikofaktorer for voldtekt hos både voldtektsofferet, overgriper og i samfunnet generelt, som for eksempel utbredte voldtektsmyter, hvor man kan intervenere for å forebygge nye seksuelle overgrep. Kvinner og menn som utesettes for seksuelle overgrep fortjener å bli tilbudt effektiv og adekvat behandling ved behov, og at vi øker innsatsen for å forstå mekanismene bak seksuell reviktimisering for å bedre kunne forebygge.
Å legge ansvaret på den voldtatte eller å påstå at det ikke finnes faktorer som kan forklare seksuelle overgrep, går på tvers av den forskningen som i dag foreligger og vil på ingen måte hjelpe oss i våre forsøk på å forebygge voldtekt. Bekjempelse av voldtekt krever en samlet innsats på flere ulike områder. Å gi tilgang til adekvat og effektiv behandling av psykiske lidelser som følge av voldtekt kan sannsynligvis være en god forebyggingsstrategi.
