- Denne teksten ble skrevet i lag med Sverre Urnes Johnson, Alexander Olsen og Roger Hagen, og publisert i en noe revidert form som debattinnlegg i septemberutgaven av Tidsskrift for Norsk Psykologforening (TNPF). Fulltekst finnes også på TNPFs hjemmesider ved å trykke her.
Den viktigste årsaken til å drive psykologisk og helsefaglig forskning er å bedre kunnskapsstatus og således bidra til bedre psykiske helsetjenester. Vår kunnskap om psykiske lidelser og psykologisk behandling er i de fleste henseender mangelfull, noe som medfører at kvaliteten på psykiske helsetjenester, det være seg diagnostiske metoder eller behandlingsresultater, ikke er tilfredsstillende.
For å illustrere dette problemet kan vi vise til et par eksempler: Kun 1/3 av pasienter som mottar adekvat psykologisk behandling for depresjon vil oppleve symptombedring som følge av behandlingen (Andrews, Issakidis, Sanderson, Corry, & Lapsley, 2004; Westen & Morrison, 2001), og av pasienter som responderer på behandling vil godt over halvparten ha tilbakefall innen to år etter endt behandling (Vittengl, Clark, Dunn, & Jarrett, 2007). En nylig meta-analyse fant videre at effekten av psykologisk behandling for depresjon er betydelig overestimert (Cuijpers, van Straten, Bohlmeijer, Hollon, & Andersson, 2010), og effekten er altså potensielt enda dårligere enn tallene referert til over. Likeledes blir kun 25% symptomfri etter optimal psykologisk behandling av tvangslidelse (Fisher & Wells, 2005). Videre kan vi på det nåværende tidspunkt ikke fastslå om de fleste psykologiske behandlingstilnærminger for PTSD har effekt grunnet metodisk dårlig og mangelfull behandlingsforskning (Institute of Medicine, 2008). I tillegg har vi begrenset kunnskap om under hvilke omstendigheter og for hvem psykologisk behandling har god effekt (Kraemer, Frank, & Kupfer, 2006), og vi har så å si ingen kunnskap om hvordan og hvorfor psykologisk behandling virker (Kazdin, 2007).
For å bidra til bedret kunnskapsstatus og økt kvalitet på psykiske helsetjenester, samt for å oppfylle paragraf 5 i foreningens eget prinsipprogram, mener vi at Psykologforeningen må bli en mer sentral og aktiv forskningspolitisk aktør enn tilfellet er i dag. I samarbeid med universitetene har Psykologforeningen allerede oppnådd en god del; hvor det viktigste bidraget har vært opprettelsen av dobbeltkompetanseprosjektet. Men det er fortsatt mer ugjort enn gjort. Det manglende fokuset på forskning betegnes godt ved at foreningen hverken har en gjeldende forskningsstrategi eller et forskningspolitisk bakgrunnsdokument. Forskning må bli en mer reell del av foreningens overordnete strategi, og tiden er mer enn overmoden for at Psykologforeningen initierer utarbeidelsen av et grundig og omfattende forskningspolitisk dokument som et styringsverktøy for foreningens fremtidige forskningspolitiske arbeid. En god måte å starte dette arbeidet på er å velge «Fokus på forskning» som foreningens hovedsatningsområde i neste Landsmøteperiode.
Vi skal være forsiktige med å foregripe sentrale punkter i en eventuell forskningspolitisk strategi, men følgende momenter fra Legeforeningens forskningspolitiske dokumenter og Norsk Forskningsråds fagevaluering fra 2011 kan være viktige:
- Økt fokus på å rekruttere klinikere til forskning. Flere klinikere må fullføre doktorgradsutdanning på kortere tid for at kliniske forskere skal få lengre forskerkarrierer. Dette vil også kunne bidra til bedre vilkår for viktig translasjonsforskning.
- Fordi det er vanskelig å rekruttere psykologer til forskning må man implementere et system hvor det er attraktivt for psykologer å drive forskning. Blant annet må lønnen for psykologer i forskerstillinger være konkurransedyktig i forhold til ordinære psykologstillinger.
- Forskningskompetanse bør gi fortrinn ved ansettelse og avlønning i faglige lederstillinger. I psykologfaglige lederstillinger ved universitetssykehusene bør det være krav om doktorgradskompetanse.
- Det er behov for bedre finansiering av psykologisk forskning, spesielt klinisk psykologisk forskning.
- Forskningskompetansen i sekretariatet generelt og fagpolitisk avdeling spesielt, må styrkes ved å prioritere å ansette personer med doktorgradskompetanse ved fremtidige ansettelser.
Økt fokus og satsning på forskning vil komme hele profesjonen til gode: Legitimiteten og kredibiliteten til psykologer og psykologisk fagkunnskap hviler på at vi kan dokumentere at den jobben vi gjør, har den effekten vi påberoper. Det overordnede forskningspolitiske målet bør være å bidra til utvikling av mer og bedre kunnskap om psykisk helse med det formål å fremme den psykiske helsen i befolkningen. Det er på tide at dette reflekteres i en klar og tydelig satsning på forskning. Psykologforeningen må bli en aktiv forskningspolitisk aktør både for å oppfylle eget prinsipprogram og for å bidra til bedre psykiske helsetjenester.
Referanser
Andrews, G., Issakidis, C., Sanderson, K., Corry, J., & Lapsley, H. (2004). Utilising survey data to inform public policy: Comparison of the cost-effectiveness of treatment of ten mental disorders. The British Journal of Psychiatry, 184(6), 526-533. doi: 10.1192/bjp.184.6.526
Cuijpers, P., van Straten, A., Bohlmeijer, E., Hollon, S. D., & Andersson, G. (2010). The effects of psychotherapy for adult depression are overestimated: A meta-analysis of study quality and effect size. Psychological Medicine: A Journal of Research in Psychiatry and the Allied Sciences, 40(2), 211-223. doi: 10.1017/s0033291709006114
Fisher, P. L., & Wells, A. (2005). How effective are cognitive and behavioral treatments for obsessive-compulsive disorder? A clinical significance analysis. Behaviour Research and Therapy, 43(12), 1543-1558. doi: 10.1016/j.brat.2004.11.007
Institute of Medicine. (2008). Treatment of posttraumatic stress disorder: An assessment of the evidence. Washington, D.C.: The National Academies Press.
Kazdin, A. E. (2007). Mediators and mechanisms of change in psychotherapy research. Annual Review of Clinical Psychology, 3, 1-27. doi: 10.1146/annurev.clinpsy.3.022806.091432
Kraemer, H. C., Frank, E., & Kupfer, D. J. (2006). Moderators of Treatment Outcomes. JAMA: The Journal of the American Medical Association, 296(10), 1286-1289. doi: 10.1001/jama.296.10.1286
Vittengl, J. R., Clark, L. A., Dunn, T. W., & Jarrett, R. B. (2007). Reducing relapse and recurrence in unipolar depression: A comparative meta-analysis of cognitive-behavioral therapy’s effects. Journal of Consulting and Clinical Psychology, 75(3), 475-488. doi: 10.1037/0022-006x.75.3.475
Westen, D., & Morrison, K. (2001). A multidimensional meta-analysis of treatments for depression, panic, and generalized anxiety disorder: An empirical examination of the status of empirically supported therapies. Journal of Consulting and Clinical Psychology, 69(6), 875-899. doi: 10.1037/0022-006x.69.6.875
