- En redaksjonelt forkortet versjon av denne teksten ble publisert som debattinnlegg i Klassekampen den 25. september 2017 under den redaksjonelt valgte tittelen «Mer informerte valg – ja takk!»
Den siste tiden har medienes såkalte faktasjekker, som Faktisk.no og NRKs Detektor, fått kritikk. Førsteamanuensis Oddveig Storstad mener NRKs «Detektor» er fordummende, mens Erling Borgen uttaler til Klassekampen at faktasjekker «forflater valgkampen og den politiske debatten». Jeg vil påstå det motsatte; medienes faktasjekker substansierer det politiske ordskiftet. Ulike politikere fremsetter en rekke motstridende påstander. Observer en hvilken som helst politisk debatt hvordan politikere fra ulike parti kjekler om hvem som har rett eller snakker sant. Dessuten, har du noen gang hørt en politiker være åpen om potensielle ulemper eller negative sider, og ikke bare snakke om de angtatte positive sidene, ved egen politikk? Hovedproblemet er at vi som velgere i veldig begrenset grad har forutsetninger for å vite hvilke påstander som er mest sannferdige og på egenhånd ettergå alle påstander fremsatt av ulike politikere.
Tidligere i år skapte det furore at professor Kristian Skagen Ekeli og førsteamanuensis Espen Gamlund i en kronikk i Aftenposten fremsatte at borgere har en «moralsk plikt til å avlegge en velinformert og ansvarlig stemme. Uvitende, uansvarlige og irrasjonelle borgere har en moralsk plikt til å avstå fra å stemme». Prinsipielt har jeg sympati for enkelte av Ekeli og Gramlunds argumenter, men hvilke velgere har faktisk mulighet til å avlegge en velinformert stemme? La meg bruke meg selv som eksempel; jeg har alltid vært politisk interessert (men aldri politisk aktiv), er utdannet psykolog og har doktorgrad i klinisk psykologi. Presumtivt skulle man anta at jeg har gode muligheter for å avlegge en velinformert stemme. Men jeg har ikke forutsetninger for – hverken kunnskaps- eller tidsmessig – til å sjekke opp og ettergå ulike politiske påstander for å fullt ut ta et velinformert valg. Både Høyre og SV går til valg på en bedre skole. Høyre mener vi oppnår det ved å utdanne bedre lærere, mens SV mener vi oppnår det ved å utdanne flere lærere. Som far til en førsteklassing ønsker jeg meg også en bedre skole, men har ingen forutsetninger for å vite om det er Høyres eller SVs løsning som mest trolig vil bidra til det. Trond Giske hadde nok mye rett når han i en debatt om forskning i populismens tidsalder under Arendalsuka estimerte at 80-90% av velgerne ikke har forutsetninger for å vite hvem som snakker mest sannferdig når politikere fremsetter motstridende påstander. Medienes faktasjekker kan forhåpentligvis være et bidrag til at vi som velgere kan ta litt mer informerte valg.
Det finnes selvfølgelig flere gyldige innvendinger mot slike faktasjekker. De vil nødvendigvis i mange tilfeller være en overforenkling av komplekse, sammensatte problemstillinger. Men forskning er også i sin essens en forenkling av en kompleks og sammensatt verden. All forskning har sine svakheter og begrensninger, det vil også medienes faktasjekker også ha. Men vi slutter ikke med forskning av den grunn og mediene bør heller ikke slutte med å ettergå og faktasjekke politikeres påstander. Det er også slik at Høyre og SV kan ha ulike operasjonaliseringer av hva de definerer som en god skole, som nødvendigvis vil være avgjørende for hvordan de tenker de skal oppnå målet om en bedre skole. Nettopp derfor er det essensielt, som påpekt av Fredrik Solvang på Twitter, at faktasjekkene har høy grad av transparens i valg av metode, definisjoner, kilder m.fl. På denne måten kan faktasjekkene potensielt bidra til en bedre forståelse av og diskusjon rundt forutsetningene for politikernes påstander. Dette er vel så viktig som å «avgjøre» hvilke påstander som er «rett» og «feil».
Det er heller ikke slik at faktasjekker kan gi svar på de fleste politiske spørsmål fordi mange handler om verdivalg. Om man ønsker skattelettelser eller økte skatter er i all hovedsak et verdivalg. Men faktasjekker kan kanskje gi velgerne bedre mulighet til å gjøre seg opp en informert mening om hva de ønsker; for er det slik at vi både kan gi betydelige skattelettelser og samtidig opprettholde eller øke utgiftene brukt på f.eks. velferdstjenester? Om vi ønsker oss et samfunn med økte forskjeller er også et verdivalg, men faktasjekker kan forhåpentligvis gi oss som velgere en mulighet til å veie fordeler og ulemper opp mot hverandre – noe de fleste politikere ikke evner. Om vi ønsker en liberal eller restriktiv flyktning- og innvandringspolitikk er nok et verdivalg, men både en liberal og en restriktiv innvandringspolitikk har både fordeler og ulemper. Høyresiden i norsk politikk vil vektlegge de negative sidene ved liberal politikk, men underkommuniserer de positive sidene. På denne måten frarøver politikerne velgernes mulighet til å ta informerte valg om hvilken politikk vi ønsker. Dette kan gode og balanserte faktasjekker bøte på.
Min påstand er at relativt enkle, overflatiske faktasjekker substansierer det politiske ordskiftet – fordi ordskiftet ellers oppleves relativt fordummende. Hvis politikere vet at de kan bli faktasjekket – både i valgkampen og ellers – vil det forhåpentligvis bidra til en mer redelig, sannferdig og etterrettelig politisk debatt. Politikernes primære oppgave under valgkampen burde være å gjøre oss som velgere i stand til å ta en velinformert avgjørelse om hvem vi mener bør styre landet. Det innebærer å vektlegge både antatte fordeler og ulemper ved egen politikk. Faktasjekkene utgjør et viktig korrektiv til politikernes grandiose forestillinger om fortreffeligheten ved egen politikk og som dermed i begrenset grad evner (og ønsker?) å gi balansert og forståelig informasjon om den politikken de har ført og planlegger å føre fremover.
