En psykologi for fred

De sterkeste røstene for en psykologi som er en aktiv del av politisk endring og frigjøring, finner vi i dag i deler av verden som domineres av fattigdom og undertrykking. Potensialet er langt større. Under Den europeiske psykologikongressen i Oslo 7. – 10. juli samler vi erfaringer fra psykologers engasjement og virksomhet på området under overskriften ”Peace, Human Rights and Psychology”.

Det 20 århundret gikk inn i historiebøkene som et av de blodigste og mest inhumane i menneskehetens historie. Descenniets konflikter var kjennetegnet av overveide angrep på sivile mål, målrettede overgrep mot kvinner og barn, ekstrem rasisme, etnisk rensking og folkemord. I det 21 århundret har vi vært vitne til krigshandlinger på Sri Lanka og i Gaza, etnisk rensking i Sudan, grove voldtekter som strategisk del av krigen i Kongo og torturovergrep gjennomført av vestlige tjenestemenn som del av ”krigen mot terror”. Psykologer og psykologisk kunnskap har mye å bidra med for å kunne forstå hvilke faktorer som starter og opprettholder væpnede konflikter og menneskerettighetsbrudd, hvordan vanlige mennesker er i stand til å ta aktiv del i grusomheter som etnisk rensing og tortur, og ikke minst hvordan vi best mulig hjelper overlevere av væpnet konflikt og overgrep.

Psykologer har interessert seg for de psykologiske aspektene ved krig og fred siden den moderne psykologiens fødsel. Tidlig i det 20. århundret utfordret William James det overforenklede synet at krig er en uungåelig del av menneskelig natur. Godt og vel 20 år senere, i juli 1932, skrev Albert Einstein et brev til Sigmund Freud med overskriften ”Hvorfor krig?”. Her spør han om hvilke refleksjoner psykoanalysens grunnlegger, med sin ”dype innsikt i menneskets sjelsliv”, gjør seg om årsakene til krig og hvordan krig kan forebygges. Ved slutten av andre verdenskrig tok psykologer som Gordon Allport og Edvard Tolman intiativet til The Psychologists’ Manifesto: Human Nature and the Peace. A Statement by Psychologists. Manifestet, som slo fast at krig kan unngås og ikke er en del av menneskets natur, ble underskrevet av nær 4000 psykologer og ble opptakten til fredspsykologien. I samme ånd forfattet UNESCO i 1947 en erklæring hvor det het at ”siden krigen har sitt opphav i menneskesinnet, er det i menneskesinnet at forsvaret for freden må bygges opp”. Disse argumentene dannet ogå utgangspunktet for Sevillaerklæringen, undertegnet i FNs fredsår 1986 og etablerte legitimiteten og verdien til fredspsykologien.

Stemmene som sterkest formidler troen på psykologien som et aktivt bidrag til forandring finner vi i de delene av verden hvor fattigdom og undertrykking har dominert. Frigjøringspsykologien i Latin-Amerika hevder at fagets primære oppgave er å få mennesker til å forstå sin egen virkelighet gjennom å reflektere over egne sosiale erfaringer, og at psykologiens oppgave er å tydeliggjøre de undertryktes situasjon og gi dem tro på sin stemme og sin mulighet til opprør. Ikke uten grunn ble frigjøringspsykologiens «far», sosialpsykologen og jesuittpresten Ignacio Martin Baro, skutt og drept av El Salvadors militære i 1989.

I Afrika ble en del av kampen mot apartheid ført på psykologiens område, og først og fremst mot den delen av psykologisk kunnskap og tenkning som i årevis hadde legitimert forskjeller og undertrykking. Å påvise både det feilaktige, det ideologiserende og det undertrykkende i slike modeller var viktige stemmer i anti-apartheid-virksomhet. Eksempelvis ble det å utvikle psykologiske tester som var i stand til vurdere de svarte afrikanske barna på en mer rettferdig måte, bidrag både til forskning og til frigjøring.

Menneskerettighetene står også sentralt når det på nordisk og internasjonalt nivå er et økt samarbeid blant psykologer for å drøfte sentrale spørsmål knyttet til alvorlige brudd på menneskerettighetene og psykologers rolle i dette. Det er for eksempel nå grundig dokumentert at amerikanske militærpsykologer har hatt en helt sentral rolle i å utvikle og implementere torturmetodene som har blitt brukt som del av ”krigen mot terror”. Psykologene har gitt militære avhørsledere opplæring i bruk av psykologisk tortur, har konsultert og gitt tips til avhørsledere i spesifikke saker, har gitt ut sensitive pasientopplysninger om fangene som utnyttes i avhørssammenheng (for eksempel informasjon om fobier) og har i enkelte tilfeller deltatt direkte i torturovergrep. De nordiske psykologforeningene har ved flere anledninger ovenfor den amerikanske psykologforeningen tatt klar avstand fra psykologers aktive deltakelse i avhør av terrormistenkte. Den fellesnordiske reaksjonen ovenfor den amerikanske psykologforeningen bærer bud om engasjement og vilje til å ta stilling i vanskelige saker. Mens den amerikanske psykologforeningen i stor grad aksepterte psykologers aktive delltakelse i militære avhør, til tross for den godt dokumenterte bruken av uakseptable avhørsmetoder, formidlet de nordiske psykologforeningene at psykologer ikke bare må hindre og rapportere kollegers deltakelse torturovergrep. Det påhviler også psykologer også å kreve full stans av dette overfor myndigheter i land som anvender tortur og annen grusom behandling i ”krigen mot terror”.

Nylig rettet psykologforeningene i Norden en protest mot den israelske bombingen av Gaza, med særlig fokus på de lidelser som barna utsettes for, den ødeleggelse krigen representerer for barnas psykiske helse og fremtid, og den grunnleggende usikkerheten og mistilliten som skapes. Forskning har vist at symptomer på posttraumatisk stress er forbundet med mindre åpenhet for forsoning og mer hevnlyst hos tidligere barnesoldater og andre overlevere etter politisk vold. Overlevere anser vold som en løsning på konflikt, en mulighet for å gjenvinne personlig integritet og å overkomme traumatiske opplevelser. Slik holdes spiralen av vold og destruksjon i gang.

Psykologer over hele verden arbeider direkte med mennesker som har vært utsatt for krig og menneskerettighetsbrudd, tidligere barnesoldater, kvinner som har vært voldtatt som del av krigshandlinger, og med grupper som blir tvunget til å flykte og leve i usikkerhet. Bedre enn de fleste kan de fortelle om sammenhengen mellom psykologisk bistand, strafferettslige tiltak overfor de ansvarlige, oppreisning til de utsatte og gjenoppbygging av institusjoner som kan ivareta rettferdighet og helse. I tillegg til disse aspektene har psykologer en viktig rolle i å samle vitnesbyrd for å kunne dokumentere menneskerettighetsbrudd, samt de helsemessige konsekvensene av slike overgrep.

Vårt håp er at Den europeiske psykologikongressen skal bidra til å tydeliggjøre dette feltet og gjøre det til en integrert del av psykologien og dens ansvarsfelt. Det dreier seg om anvendelse av psykologisk kunnskap i arbeidet for å styrke rettigheter og verdighet. Da er ikke psykologens samfunnsrolle bare å forklare, da dreier det seg om samfunnsengasjert arbeid for å forandre.