- Denne teksten ble publisert i Under Dusken 23. oktober 2010 under tittelen «Å brolegge veien til overgrep«. Bakgrunnen for innlegget var et intervju med førstelektor ved Luftkrigsskolen Christian Moldjord, som blant annet fremsatte at dehumanisering er en sunn og naturlig forsvarsmekanisme for norske soldater i Afghanistan.
I sist utgave av Under Dusken ble førstelektor ved Luftkrigsskolen Christian Moldjord intervjuet om den siste tids nyhetsreportasjer fra Afghanistan om norske soldaters holdninger, bruk av norrøne symboler og spraying av dødninghoder på husvegger. Moldjord fremsetter at det ikke er snakk om en ”ukultur”, men naturlige reaksjoner på å være i en ekstrem situasjon, hvor bl.a. dehumanisering må forstås som naturlige psykologiske forsvarsmekanismer.
Hvorvidt dehumanisering er en naturlig eller patologisk psykologisk forsvarsmekanisme er et interessant spørsmål. Finnes det studier som empirisk undersøker hvorvidt dehumanisering faktisk er en naturlig psykologisk forsvarsmekanisme i krig? Videre ligger det implisitt i Moldjords uttalelse at dehumanisering av fienden, som en naturlig psykologisk forsvarsmekanisme, kan beskytte soldatenes psykiske helse. Igjen, finnes det empiri for en slik antakelse?
Jeg mener, og tror at Moldjord vil være enig i, at vi ikke nødvendigvis må tolke den siste tids hendelser som enkeltsoldaters dårlige holdninger. Vi har i dag relativt mye forskningsbasert sosialpsykologisk kunnskap om hvordan kultur og normer i ekstreme miljø kan påvirke individer til å utføre handlinger de under mer normale situasjoner kanskje ikke ville gjennomført. Skrekkeksemplet på dette er torturovergrepene i Abu Graib.
Men mens Moldjord tilsynelatende synes det er greit at norske soldater demoniserer og umenneskeliggjør fienden, mener jeg at dette er faresignaler man må ta på alvor og at både politikere, opinion og forsvarsledelsen gjør rett i å reagere. Jeg mener at vi har et godt forskningsgrunnlag, for eksempel Philip Zimbardo’s fengselseksperiment, og i tillegg historiske eksempler, som Abu Graib, som med all tydelighet viser at hvis holdninger og kulturer som innebærer å dehumanisere fienden får lov til å utvikle seg i lukkede miljøer vil det potensielt kunne kuliminere i overgrep og krigsforbrytelser.
Jeg mener at Moldjord gjør en viktig jobb i å prøve å forklare hvorfor slike holdninger oppstår og hvilken funksjon de tjener i en krigssituasjon. Og som Moldjord selv fremsetter, er det vesentlig å skille mellom det å prøve å forstå og forklare slike holdninger, og det å unnskylde eller akseptere dem. Som påpekt av Henrik Syse i Aftenposten 3. oktober, så må vi utfordre antakelsen om at det er umulig for soldater å være i en krigssituasjon hvis vi ikke godtar inhumane holdninger.
Det er opplagt at det er forskjell på hva som er ansett som moralske handlinger i fredstid og i krigstid, og jeg kan langt på vei være enig med Moldjord at vi hjemme i trygge Norge skal være forsiktige med å innta en fordømmende holdning ovenfor soldatene som tjenestegjør i Afghanistan. Men hvis vi lar holdninger som å dehumanisere fienden få utvikle seg uten korreksjon fra omgivelsene, mener jeg vi fort kan komme i en situasjon hvor det vil kunne dannes ukulturer preget av inhumane og grusomme handlinger. Satt på spissen: Dehumanisering er kanskje det som gjør en soldat i stand til å drepe i en stridssituasjon, men det er også det som gjør en soldat i stand til å torturere krigsfanger.
Å forebygge at slike ukulturer utvikler seg i militære avdelinger er et ledelsesansvar, og det er derfor betimelig at forsvarsledelsen reagerer på den siste tids avsløringer. Å ikke reagere ville være det samme som den amerikanske forsvarsledelsen gjorde i forkant av avsløringene om torturovergrep ved Abu Graib: Å stilltiende godta at det utvikler seg holdninger og normer som gir grobunn for overgrep.
