- Denne teksten ble publisert på menneskerettighetsbloggen min på Psykologforeningens hjemmesider 30. desember 2008. Synspunktene presentert i menneskerettighetsbloggen er mine egne og representerer ikke nødvendigvis Menneskerettighetsutvalgets eller Psykologforeningens synspunkter.
“To believe that politics can be divorced from psychology is to confine the field (of psychology) to artificial boundaries that limit its potential for improving human well-being and social justice.”
– Fox and Prilleltensky, 1996
Eller for å si det på en annen måte: Psykologer har en viktig rolle for å gjøre menneskerettighetsvernet så fullstendig og effektivt som mulig. Men det krever at vi er villige til å engasjere oss samfunnspolitisk så vel som helsepolitisk.
Året som gikk markerte både 60-års dagen til FNs verdenserklæring om menneskerettigheter og 10-års jubileet til Menneskerettighetsutvalget i Norsk Psykologforening. I året vi har foran oss, er det 10 år siden vi fikk den norske Menneskerettighetsloven. ’Menneskerettigheter` er en term som er mye brukt, og som bakgrunn for fremtidige innlegg er det på sin plass med en kort beskrivelse av hva menneskerettighetene konstituerer.
Ukrenkelige og universelle
Menneskerettighetene er et internasjonalt sett av lover og konvensjoner som i all vesentlighet har til formål å beskytte enkeltpersoner fra overgrep gjennomført av staten. Det er grunnleggende rettigheter alle mennesker har i kraft av å være mennesker. Mange eksperter på menneskerettigheter unnlater å definere begrepet, men lar innholdet tale for seg selv. Høstmælingen (2004) definerer begrepet internasjonale menneskerettigheter som ”grunnleggende rettigheter og friheter som individene har ovenfor statens myndigheter, og som følger av internasjonale overenskomster og praksis” (s. 27).
Prinsipielt sett er menneskerettighetene universelle og ukrenkelige. At menneskerettighetene er universelle vil si at de tilhører alle mennesker uavhengig av etnisitet, kjønn, seksualitet, alder, religiøs og politisk overbevisning. At menneskerettighetene er ukrenkelige betyr at de er absolutte og medfødte. Det er ikke rettigheter man behøver å gjøre seg fortjent til. Menneskerettighetene er ikke rettigheter enkeltstater kan innvilge sine borgere og derfor kan heller ikke noen form for politisk myndighet fjerne eller benekte disse rettighetene. Menneskerettighetene regulerer altså individets rettigheter overfor staten og statens forpliktelser overfor individet – statlige myndigheter har ingen rettigheter i forhold til individet og likeledes har individet ingen plikter i forhold til staten.
Verdenserklæringen er selve grunnstammen i menneskerettighetene slik vi kjenner dem i dag. Ut fra verdenserklæringen springer konvensjonen om sivile og politiske rettigheter og konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter. Disse tre regnes i dag som de viktigste internasjonale menneskerettighetsdokumentene.
Med bakgrunn i verdenserklæringen er det også utviklet mange særkonvensjoner som har til formål å beskytte rettighetene til grupper som kan ha en utsatt stilling, slik som torturkonvensjonen og barnekonvensjonen. Verdenserklæringen har videre gitt opphav til diverse regionale menneskerettighetskonvensjoner, slik som den europeiske menneskerettighetskonvensjonen.
Myndighetene har resultatforpliktelser i forhold til de sivile og politiske rettighetene, noe som innebærer at myndighetene er forpliktet å respektere, beskytte og oppfylle disse rettighetene uansett. Når det gjelder de økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene har ikke myndighetene resultatforpliktelse, men kun målsetningsforpliktelser, som innebærer at myndighetene må gjøre så godt de kan for å oppfylle disse rettighetene ut i fra sine økonomiske forutsetninger.
Staten skal gripe inn
Menneskerettighetene inneholder både frihetsrettigheter og kravsrettigheter. Frihetsrettigheter, altså retten til frihet fra statlig inngripen, er for eksempel retten til frihet fra tortur eller retten til privatliv. Kravsrettigheter, altså krav til at staten skal gripe inn, er for eksempel torturoverleveres rett til en så fullstendig somatisk og psykisk rehabilitering som mulig eller statens forpliktelser til å treffe alle nødvendige tiltak for å fremme fysisk og psykisk rehabilitering og samfunnsmessig tilbakeføring av et barn som har vært utsatt for overgrep, som for eksempel væpnede konflikt.
Menneskerettighetskonvensjonene gjelder bare for de statene som har sluttet seg til dem. Stater som ikke tiltrer en bestemt konvensjon vil ikke være forpliktet til å følge de reglene som fremsettes av konvensjonen. Dette gjelder såfremt ikke tilsvarende regler som følger av konvensjonen også følger av hva vi kaller folkerettslig sedvanerett. Folkerettslig sedvanerett er en fellesbetegnelse på uskrevne, men rettslige forpliktende normer. I dag regner man nesten alle rettighetene som følger av FNs verdenserklæring om menneskerettigheter som folkerettslig sedvanerett.
Absolutte rettigheter
Det er i prinsippet bare et lands myndigheter som kan bryte menneskerettighetene. Så når tortur av opposisjonelle i Iran omtales som menneskerettighetsbrudd, er dette enten fordi (1) overgrepene begås direkte av myndighetene eller av andre med delegert myndighet, eller (2) når myndighetene unnlater eller aktivt velger å ikke gripe inn eller straffeforfølge de ansvarlige, altså at det er fravær av beskyttelse fra myndighetenes side. Det er dette siste punktet som gjør at Amnesty International omtaler vold mot kvinner som det mest omfattende menneskerettighetsbruddet i Norge i dag – myndighetene evner ikke gjøre nok for å forhindre vold mot kvinner og det er for få overgripere som blir dømt.
Som nevnt er menneskerettighetene prinsipielt å regne som universelle og ukrenkelige. Allikevel åpner mange av menneskerettighetskonvensjonene for myndighetenes adgang til å fravike mange av rettighetene ved unntakstilstand (e,g. krig). Men det er viktig å poengtere at til tross for denne bestemmelsen finnes det rettigheter som er absolutte og som man ikke vil kunne fravike uansett tilstand, slik som retten til frihet fra tortur.
Relevant for psykologer?
Har så menneskerettighetene relevans for psykologer? Det lange svaret på dette spørsmålet tenkes belyst gjennom en serie blogginnlegg jeg skal skrive på vegne av MRU i løpet av våren. For meg er sammenhengen åpenbar. Essensen i menneskerettighetene kan kort sies å være å gi mennesker muligheten til å leve tilfredsstillende, verdige og produktive liv. Dette er vel også kjernen i psykologers daglige virke? Vi kan også gjøre et selektert utvalg av de bemerkningene ulike komiteer har til hvordan Norge følger opp sine menneskerettslige forpliktelser. FNs komité for økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter er bekymret for det høye antallet barn og unge som fjernes fra sin familie og plasseres i fosterhjem eller institusjon. Komiteen påpeker at norske myndigheter må gjøre mer for å gi foreldre assistanse og hjelp slik at de kan utøve sin forelderrolle på en tilfredstillende måte. Komiteen påpeker videre at norske myndigheter må gjøre mer for å styrke det psykologiske behandlingstilbudet til kvinner utsatt for vold og til traumatiserte asylsøkerbarn.
Komiteen er også bekymret for forekomsten av spiseforstyrrelser blant barn og unge, samt selvmord blant gutter i alderen 15-19 år. Komiteen understreker også at norske myndigheter må se til at alle tvangsinnleggelser i psykisk helsevern gjennomgåes omgående av en uavhengig juridisk tilsynsmyndighet. FNs barnekomité er blant annet bekymret for mangelen av psykologer og psykiatere med spesialisering i barn og ungdom. Videre har barnekomiteen ved flere anledninger understreket at norske myndigheter må gjøre mer for å sikre at barn som har opplevd krig og væpnet konflikt får psykologisk rehabilitering og at helsepersonell får opplæring i barnekonvensjonens innhold. Det er opplagt at psykologer har en helt sentral rolle når de nevnte rettighetene skal oppfylles.
Klinikk og politikk
”Talking is not enough and social action has to become part of the repertoire of skills of clinical psychologists (…)”
– Nimisha Patel, 2003
Jussprofessor Henriette Sinding Aasen (2006) framholder at for å kunne realisere menneskerettighetene, kreves det innsats fra mange aktører. Det er myndighetene som bærer ansvaret for å respektere, beskytte og oppfylle menneskerettighetene. Men fagfolk som jurister, leger, økonomer, statsvitere og psykologer må være premissleverandører til diskusjonen om hvilke statlige tiltak som er nødvendige for å realisere dem. Myndighetene kan vanskelig oppfylle retten til den høyest oppnåelige standarden av fysisk og psykisk helse uten den fagspesifikke kunnskapen som helsepersonell besitter.
Psykologer har altså en viktig rolle for å gjøre menneskerettighetsvernet så fullstendig og effektivt som mulig. Men det krever at vi er villige til å engasjere oss samfunnspolitisk så vel som helsepolitisk. Mangeårig leder og primus motor for Menneskerettighetsutvalget i NPF og medlem av FNs torturkomité, dr.psychol. Nora Sveaass, har gjentatte ganger påpekt at en viktig del av en menneskerettighetsorientert psykologi er å knytte bånd mellom klinikk og politikk, og en eksplisitt menneskerettslig fundert klinisk praksis vil innebære at man som behandler er villig til å engasjere seg i arenaer som ligger utenfor den ordinære terapiarena (Lavik & Sveaass, 2005; Sveaass, 2001).
Referanser
Aasen, H.S. (2006). Helse og menneskerettigheter: Internasjonale og nasjonale utfordringer. Nordisk Tidsskrift for Menneskerettigheter, 24(4), 271-273.
Fox, D., & Prilleltensky, I. (1996). The inescapable nature of politics in psychology: A response to O’Donohue and Dyslin. New Ideas in Psychology, 14(1), 21-26.
Høstmælingen, N. (2004). Internasjonale menneskerettigheter. Oslo: Universitetsforlaget.
Lavik, N.J., & Sveaass, N. (2005). Politisk psykologi. Oslo: Pax Forlag A/S.
Patel, N. (2003). Clinical psychology: Reinforcing inequalities or facilitating empowerment? The International Journal of Human Rights, 7(1), 16-39.
Sveaas, N. (2001). Når prinsippene om menneskerettigheter blir ramme for psykososialt arbeid med personer utsatt for organisert vold. Linjer, 11(2). Lastet ned 10. september, 2005 fra http://www.nkvts.no/bibliotek/Publikasjoner/PSSF/Linjer/2001-2/Sveaass_menneskerettigheter.htm
